Oversikt over kjøpsloven § 19
Kjøpsloven § 19 er en av de mest praktisk viktige bestemmelsene i kjøpsloven. Den regulerer situasjonen der en selger har solgt en vare «som den er», «as is» eller med tilsvarende generelle forbehold. Slike forbehold er svært vanlige, særlig ved salg av brukte gjenstander, biler, båter og andre varer der selgeren ønsker å begrense sitt ansvar.
Bestemmelsen inneholder tre selvstendige grunnlag for å konstatere mangel til tross for et «som den er»-forbehold. Dersom ett av disse grunnlagene er oppfylt, foreligger det en mangel som gir kjøperen rett til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende, herunder prisavslag, retting, omlevering eller heving.
Det er verdt å merke seg at avhendingslova § 3-9 inneholder en tilsvarende regulering for fast eiendom. Selv om ordlyden ikke er identisk, er vurderingstemaene i stor grad sammenfallende. Rettspraksis knyttet til den ene bestemmelsen har derfor overføringsverdi til den andre.
Første alternativ: Tingen svarer ikke til opplysninger selgeren har gitt
Etter kjøpsloven § 19 første ledd bokstav a foreligger det en mangel dersom tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk, og det kan antas at opplysningene har virket inn på kjøpet. Dette alternativet korresponderer med den alminnelige opplysningsplikten og verner kjøperen mot villedende markedsføring.
Vilkåret om at opplysningene må ha «virket inn på kjøpet» innebærer at det må være årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene og kjøpsbeslutningen. Det kreves ikke at opplysningene var den eneste grunnen til kjøpet, men de må ha hatt en ikke ubetydelig betydning. Bevisbyrden for innvirkningsvilkåret påhviler kjøperen, men terskelen er generelt lav i rettspraksis.
Typiske eksempler på opplysninger som kan utløse mangelsansvar er uriktige opplysninger om kilometerstand på en bil, feil angivelse av årsmodell, eller opplysninger om at en gjenstand har visse egenskaper den faktisk mangler. Også muntlige opplysninger fra selgeren under visning eller forhandlinger kan danne grunnlag for mangelsansvar.
Andre alternativ: Selgeren har forsømt å opplyse om vesentlige forhold
Etter kjøpsloven § 19 første ledd bokstav b foreligger det en mangel dersom selgeren ved kjøpet har forsømt å gi opplysning om vesentlige forhold ved tingen eller dens bruk som han måtte kjenne til, og kjøperen hadde grunn til å regne med å få opplysningen. Også her gjelder et innvirkningsvilkår.
Selgerens opplysningsplikt rekker ikke lenger enn til det selgeren «måtte kjenne til». Dette er et normativt vilkår som innebærer at selgeren bedømmes ut fra hva en aktsom selger ville ha kjent til. Ren uvitenhet fritar ikke dersom selgeren burde ha undersøkt eller kjent til forholdet. En profesjonell selger vil ha en strengere opplysningsplikt enn en privatperson.
Vesentlighetsterskelen innebærer at ikke ethvert tilbakeholdt opplysning utgjør en mangel. Forholdet må være av en viss betydning for kjøperen. Ved vurderingen ser man blant annet på tingens art og alder, kjøpesummen, og hva en gjennomsnittlig kjøper ville anse som viktig. Skjulte feil og mangler som selgeren er kjent med, vil normalt oppfylle vesentlighetskravet.
Tredje alternativ: Vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å forvente
Det tredje og mest anvendte alternativet finnes i kjøpsloven § 19 første ledd bokstav c. Etter denne bestemmelsen foreligger det en mangel dersom tingen er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å regne med etter kjøpesummens størrelse og forholdene ellers.
Vesentlighetsvurderingen er sammensatt og beror på en helhetsvurdering. Sentrale momenter er kjøpesummen, tingens alder og slitasje, hva som er opplyst i salgsdokumentasjonen, og hva en alminnelig kjøper med rimelighet kunne forvente. Jo høyere pris, desto høyere forventninger kan kjøperen ha. Tilsvarende vil en svært lav pris senke forventningsnivået.
I rettspraksis har det utviklet seg en tommelfingerregel om at utbedringskostnadene må utgjøre en viss prosentandel av kjøpesummen for at vesentlighetsterskelen skal være oppfylt. Denne prosentsatsen har variert, men det avgjørende er alltid en konkret helhetsvurdering der også kvalitative momenter spiller inn. En alvorlig sikkerhetsmangel kan for eksempel oppfylle vesentlighetskravet selv om utbedringskostnadene er moderate.
Kjøperens undersøkelsesplikt
Kjøpsloven § 20 regulerer kjøperens undersøkelsesplikt og har nær sammenheng med § 19. Kjøperen kan ikke gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet. Videre kan kjøperen ikke gjøre gjeldende som mangel noe han burde ha oppdaget dersom han har undersøkt tingen eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om undersøkelse.
Forholdet mellom selgerens opplysningsplikt og kjøperens undersøkelsesplikt er et klassisk tema i kjøpsretten. Hovedregelen er at selgerens opplysningsplikt går foran kjøperens undersøkelsesplikt. Det betyr at selgeren ikke kan påberope seg kjøperens forsømmelse dersom selgeren selv har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake vesentlig informasjon.
Rettsvirkninger ved mangel etter § 19
Dersom det foreligger en mangel etter kjøpsloven § 19, kan kjøperen gjøre gjeldende de alminnelige mangelsbeføyelsene i kjøpsloven kapittel V. Dette omfatter retting, omlevering, prisavslag, heving og erstatning. Valget mellom disse beføyelsene beror på mangelens art og omfang.
Ved mindre mangler vil prisavslag normalt være den mest aktuelle beføyelsen. Prisavslaget skal svare til utbedringskostnadene eller det forholdsmessige prisavslaget dersom utbedring ikke er mulig. Ved vesentlige mangler kan kjøperen heve kjøpet, noe som innebærer at ytelsene tilbakeføres. Heving forutsetter at mangelen er vesentlig, og vurderingen er streng.
Erstatning kan kreves uavhengig av de øvrige beføyelsene og dekker det økonomiske tapet kjøperen har lidt som følge av mangelen. Dette kan omfatte både direkte tap og indirekte tap, avhengig av ansvarsgrunnlaget. Reklamasjonsfristen i kjøpsloven § 32 setter en ytre grense for når krav må fremsettes.
For mer om kontraktsrettslige regler og mislighold, se vår artikkel om kontraktsrett.
Ofte stilte spørsmål om kjøpsloven § 19
Hva betyr «som den er»?
Formuleringen «som den er» er et generelt forbehold fra selgeren som innebærer at varen selges i den tilstanden den befinner seg i på leveringstidspunktet. Forbeholdet overfører i utgangspunktet risikoen for skjulte feil og mangler til kjøperen, men kjøpsloven § 19 setter grenser for hvor langt dette forbeholdet rekker.
Gjelder § 19 for kjøp mellom privatpersoner?
Ja, kjøpsloven § 19 gjelder for alle kjøp som faller inn under kjøpslovens virkeområde, herunder kjøp mellom privatpersoner. Ved forbrukerkjøp gjelder forbrukerkjøpsloven, som har tilsvarende regler i § 17. Vernet for forbrukerkjøperen er noe sterkere enn etter kjøpsloven.
Hva er reklamasjonsfristen ved «som den er»-kjøp?
Reklamasjonsfristen følger de alminnelige reglene i kjøpsloven § 32. Kjøperen må reklamere innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. Den absolutte reklamasjonsfristen er to år etter leveringen, med mindre selgeren har gitt en lengre garanti. Ved forbrukerkjøp er den absolutte fristen fem år for varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år.
Kan selger fraskrive seg ansvar helt?
Et generelt «som den er»-forbehold fraskriver ikke selgeren alt ansvar. Kjøpsloven § 19 setter nettopp grenser for forbeholdet. Mer spesifikke forbehold, for eksempel om konkrete feil, kan ha større gjennomslagskraft, men heller ikke slike forbehold fritar selgeren fra opplysningsplikten. I forbrukerkjøp kan selgeren ikke avtale vilkår som er dårligere for forbrukeren enn det loven fastsetter.
Se også vår grundige gjennomgang av erstatningsrett i Norge for å forstå reglene om økonomisk kompensasjon.
Trenger du advokathjelp? Bruk Advokattipset for å finne riktig advokat raskt og enkelt.
